onsdag 7. mai 2014

Tiramisu på Sicilia - del 1.


Tidligere har jeg skrevet at jeg vil bruke Mitt Roma til også å fortelle om andre steder i Italia som er verdt et besøk. Først og fremst skal jeg skrive om reisene med min nye samarbeidspartner, Bente Thurmann-Nielsen, i temareiseselskapet Tiramisu - reiser med smak. Min første tur for Tiramisu var en vårtur for "kropp og sjel" til vest-Sicilia, med en herlig sporty gjeng, som hadde meldt seg på til en ukes opphold med Tiramisu på Sicilia.



Utsikt fra Erice 750 m.o.h.


Vi spiste, gikk, syklet og badet oss igjennom den ene naturperlen etter den andre. Første dag tok vi båt til Mozia og gikk rundt den lille ubebodde øya. Dagen etter gikk vi blandt tempelruiner i oldtidsbyen Selinunte. På øya Favignana syklet vi og badet ved Cala Rossa. I naturreservatet Lo Zingaro vandret vi på stier langs de stupbratte klippene, her badet vi og spiste medbrakt lunsj. Siste dag kjørte vi opp de bratte bakkene til Monte San Giuliano med byen Erice på toppen, 750 meter over havet



Favignana er flat nok til at alle syns det var helt greit å sykkle (Foto: Marianne/Mitt Roma)


Sicilia er på en måte klemt mellom to kontinenter, skilt fra fastlands-Italia av Messinastredet i nordøst, bare tre kilometer på det smaleste og i sydvest er det ca. 14 mil over til Tunis, der oldtidsbyen Kartago lå. For kartagerne var det bare en 24-timers seilas over til koloniene de etablerte på Sicilia. Det er kanskje ikke så rart at også mange moderne båt-flyktninger på vei til Europa lander på den italienske øya Lampedusa, som ligger rett syd for Sicilia og er dermed den delen av Italia som er nærmest Nord-Afrika. Aftenposten skrev for noen uker siden at årets to første måneder viser en tidobling av migranter som drar over havet fra Libya til Italia, hele 4776 kom i år sammenliknet med 449 i samme periode i fjor. Og mellom år 2000 og 2013 ble i alt 6500 flyktninger meldt døde eller savnet i et forsøk på å nå frem til Lampedusa. Sett med en turists øyne derimot fremstår Sicilia, omgitt av et spektakulært turkisfarget hav, som et fantastisk paradis.


Øya Levanzo sett fra Favignana "sommerfugløya".
(Foto: Marianne/Mitt Roma)

Øya ligger som en slags "propp" midt i Middelhavet og skiller øst fra vest, kanskje derfor bærer også øya minner om tre tusen års maktkamp. Gjennom historien har de fleste folkeslag rundt Middelhavet kastet lengselsfulle blikk mot øya. Hvem som har hatt herredømme her har skiftet fra det ene århundret til det neste. Her har ur-sicilianere, fønikere, grekere, romere, vandaler, gotere, arabere, normannere, spanjoler, franskmenn og italienere satt sine synlige spor.


Fremdeles er Sicilia et fruktbart land, sett fra toppen av Erice 750 m.o.h.
(Foto: Marianne/mitt Roma)

Sicilia er full av kontraster og gåtefulle motsetninger. Her er det noen områder med karrig jord, med palmer og kaktusfiken, mens andre deler har sitrustrær, vinranker og olivenlunder. Det er både høye topper med Mount Etna (Europas største aktive vulkan på 3340 meter) og flate fruktbare områder med store hveteåkre. Men åkrene er ikke lenger like store som da øya ble kalt for Middelhavets kornkammer først av grekere og senere av romere.



Mozia, en bitteliten flat øy med mange skatter fra fønikisk tid.
(Foto: Marianne/mitt Roma)


Den lille flate fønikiske øya Mozia var vårt første stopp. På denne karrige øya etablerte fønikerne et bysamfunn på 700-tallet f.Kr. Her var det skipsverft, havner, boliger, militæranlegg, hellige offerplasser og gravplasser. I oldtiden var øya omgitt av høye murer med flere porter og vakttårn og i dag kan fragmenter av murene sees særlig langs øyas nord-øst side og ved nordporten. Herfra går det også en brolagt vei over til fastlandet, til Birgi. Men nå ligger denne steinlagte veien under vann. Helt frem til 1970-tallet kunne man kjøre over med hest og kjerre. 


Vårblomstringen på Mozia (Foto: Marianne/mitt Roma)


Det lille museet på øya er den tidligere herskapsvillaen til familien Whitaker og huser en samling av arkeologiske gjenstander funnet på øya av amatørarkeologen Guiseppe Whitaker. Han var fra en engelsk familie som hadde tjent seg rike på eksport av Marsalavin fra Marsalaområdet (inne på fastlandet) til Storbritannia. De første engelske familiene kom til Marsala på slutten av 1700-tallet. Da de  oppdaget den lokale vinen, hevet de alkoholnivået i vinen for at den skulle tåle den lange sjøreisen hjem til England. Produktet ble populært og det ble startet masseproduksjon av marsalavin. Mozia, som ble kalt Motya av fønikerne var antakelig en av de rikeste fønikiske byene i Middelahvet på 500-tallet f.Kr. Tidlig på 400-tallet f.Kr. hadde de egne mynter, et sikkert tegn på økonomisk uavhengighet. Men i 397 f.Kr. ble bebyggelsen jevnet med jorden av grekere fra Siracusa. Stedet ble glemt og ruinene lå begravd her inntil Whitaker kjøpte øya på begynnelsen av 1900-tallet, da fant han store mengder sjeldne spor etter fønikerne.



Whitakermuseets samling av fønikiske gjenstander (Foto: Marianne/mitt Roma)


Museet, som forøvrig er et nydelig gammeldags museum uten tegn til moderne hjelpemidler, har bare håndskrevne lapper under alle gjenstandene som er funnet på øya! Museets store skatt er skulpturen: Il Giovane di Mozia - Ynglingen fra Mozia, datert til 470-460 f.Kr. En skulptur i utsøkt marmor fra Tyrkia, antakelig hugget av en gresk billedhugger, fordi det finnes ikke maken innen fønikisk-kartansk kunst. Ynglingen ble funnet nedgravd blandt steinblokker midt på øya så sent som i 1979 og den dag i dag er det store spørsmålet: Hvem er han? En kriger, en prest, en fønikisk gud, eller en seirende atlet hjemkommet fra Olympos? Noen mener han er et krigsbytte kartagerne hadde erobret, kanskje fra Selinunte, da de ødela byen i 409 f.Kr. Andre mener det kan ha vært en kartager som har bestilt ham av en gresk billedhugger. Ynglingen er blitt kalt "vognføreren" på grunn av klærne, men armenes plassering gjør det høyst usannsynlig. Det finnes mange teorier, men ingen svar, vi vet desverre ikke hvem han er eller hvorfor han ble laget.


Ynglingen fra Mozia (470-460 f.Kr.) (foto: Marianne/Mitt Roma)


Det enestående ved Ynglingen er at han faktisk har klær på. Tunikaen er gjengitt som et uhyre elegant, lett og luftig stoff, som kleber seg tett inntil baken og lysken hans og gjør dem til fokus for en erotisk oppmerksomhet. En total motsetning til den åpne, kraftige, ikke-sensuelle nakenheten vi finner i andre greske nakne skulpturer av unge menn fra samme tid. Andre marmorstatuer fra samme periode var nesten uten unntak nakne. En heroisk nakenhet kalte grekerne det. De var stolte av atletenes nakenhet fordi de mente dette skilte dem fra barbarene. Nakenhet var et symbol på evig ungdom og fysisk styrke på et overmenneskelig plan. Det ble blandt annet en skikk å løpe naken i de olympiske leker i Olympia, fordi dette både var praktisk og en ideal tilstand. Uansett, den 181 cm høye påkledde Ynglingen fra Mozia med sin flotte muskuløse kropp vil nok fortsette å imponere og forundre arkeologer og turister i mange år fremover.


Tempel E fra klassisk tid 465-450 f.Kr. Det nest største tempelet i Selinunte, kanskje bygget til ære for gudinnen Hera (foto: Marianne/Mitt Roma)



Vi besøkte også oldtidsbyen Selinunte som grekerne grunnla i ca. 650 f.Kr. Dette var den vestligste av de greske koloniene på Sicilia. I arkaisk tid fra ca 700-500 f.Kr. seilte grekere i hopetall ut og grunnla bosettinger ved kysten fra innerst i Svartehavet til Gibraltar. Magna Graecia (Stor-Hellas) ble betegnelsen på områdene som grekerne koloniserte. De greske kolonistene bosatte seg både på Sicilia og i Syd-Italia. Selinunte fikk dessverre en kort levetid, byen var på høyden av sin rikdom i bare 200 år. Kartagerne beleiret byen i 409 f.Kr. med 100.000 mann. Restene av byen lå mer eller mindre gjemt og glemt under et lag med fruktbar jord. Da den ble oppdaget og gravd frem, fant man hele syv doriske templer i lokal kalkstein på dette området. 


Rester av tempel G, et dorisk kolosstempel fra arkaisk tid, ca 520 f.Kr. Bygget til ære for Apollon eller Zevs (Foto: Marianne/mitt Roma)


Det mest imponerende er steinkaoset av gigantiske tempelrester fra Tempel G påbegynt i ca 520 f.Kr. Tempelets gigantiske proporsjoner var 50 x 110 meter, med 8 søyler på kortsiden og 17 på langsiden. Tempelet var et av de fire største i antikken. Det tok mer enn 100 år å bygge det og materialene ble hentet fra det lokale steinbruddet Cave di Cusa, ti kilometer nordvest for Selinunte. Steinen ble fraktet på trerammer med hjul og dratt av okser og slaver.



På vei opp til Selinuntes Akropolis med ruinene av tempel G og Tempel E i bakgrunnen
(Foto: Marianne/Mitt Roma)

Fortsettelse følger..........

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar